Om du ikke vil lese hele artikkelen, så les et sammendrag av hva som menes om Hauges åndelige, sosiale, økonomiske og samfunnsmessige virke ved å trykke her Denne artikkelen har jeg sakset fra Høgskolen i  Tromsø.

Slik ser Hauges fødested  ut i dag. Like ved Østfoldhallen, Fredrikstad.

På jordet foran    huset hadde Hauge sin        opplevelse.

VISJONEN BAK PLOGSPISSEN.                                                                           Museet Hauges Minde hjemmeside

Om Hans Nielsen Hauge ved hans 200-års jubileum.                                                    

Av Steinar Thorvaldsen, (steinar@hitos.no)
Høgskolen i Tromsø.

I 1995 markerte vi 1000 års jubileum for kristendommens ankomst til Norge. I 1996 var det også et viktig åndelig tidsminne. Da var det nemlig 200 år siden haugianervekkelsen startet. Plogspissen bak denne vekkelsesbrannen var bondesønnen Hans Nielsen Hauge (1771-1824). Vekkelsen startet 5. april 1796, mens Norge ennå var et fattig u-land, og nådde i løpet av få år nesten alle landets bygder. Det er anslått at han tilbakela over 15 000 km til fots på de 8 årene han fikk virke, så hvis noen skulle finne på å følge i hans predikantrute så vil de få det travelt! Hauge ble landets første store folketaler i moderne tid. Dette dannet et viktig grunnlag for en dyptgripende åndelig, økonomisk og sosial forandring som senere kom hele landet til nytte. Vi skal i denne artikkelen se hvordan det hele begynte for 200 år siden og hvordan det utviklet seg. Som vi skal se er det hele påfallende likt den nytestamentlige kristendomspraksis. Vi lar for det meste Hans Nielsen Hauge fortelle selv, slik han har etterlatt oss det i sine mange vitneglade og glødende skrifter og bøker. Denne artikkelen er tideligere publisert i tidsskriftet Visjon, nr 1 og 2, 1996.

Aprildagen 1796
En vårdag da han var 25 år opplevde Hauge sitt åndelige gjennombrudd. Det var ingen omvendelse fra et umoralsk liv, for han regnet seg for en kristen. Han var døpt og konfirmert og leste daglig i Bibelen og andaktsbøker, men hjertet var ikke med. Denne opplevelsen innledet noe radikalt nytt slik han selv forteller det:

"Engang jeg arbeidet under åpen himmel sang jeg salmen: Jesus din søte forening å smake. Da jeg hadde sunget annet vers:

Meg og hva mitt er
jeg gjerne vil miste,
når du alene i sjelen kan bo
...
(Bildet: Inskripsjon satt opp på veggen i bedehuset i (daværende Tune og Rolvsøy, nå Fredrikstad) - på Hans Nielsen Hauges hjemsted. Det var folk på stedet som sørget for at inskripsjonen kom opp, til minne om Hauges "aandsdaab" 5. april 1796.)

- så ble mitt sinn så oppløftet til Gud at jeg ikke sanset meg eller kan si hva som foregikk i min sjel, for jeg var utenfor meg selv. Nå syntes jeg at intet i verden var noe å akte, og angret på at jeg ikke mer hadde tjent den over alle ting gode Gud. Min sjel følte noe overnaturlig, guddommelig og salig. Det var en herlighet som ingen tunge kan forklare. Ingen kan ta fra meg dette, for jeg vet at fra denne stund var min ånd full av alt godt. Især kjente jeg en inderlig og brennende kjærlighet til Gud og min neste. Mitt sinn var nytt, jeg sørget over alle synder og kjente en sterk trang til at menneskene skulle få del med meg i samme nåde. En inderlig lyst fylte meg etter å lese Bibelen og Jesu egen lære. Jeg merket et nytt lys for å forstå den og å kunne sammenbinde alle Guds menns lærdommer til det ene målet: Kristus er kommet som vår frelser, og vi skulle ved hans Ånd fødes på nytt, omvende oss, helliges mer og mer etter Guds egenskaper til å tjene den treenige Gud alene og foredle og berede vår sjel til den evige salighet.

Da var det liksom jeg så verden ligge nedsunket i det onde noe jeg ble grepet av sorg over. Jeg ba Gud å vente med straffen så noen kunne omvende seg. Nå ville jeg gjerne tjene Gud. Jeg ba han fortelle meg hva jeg skulle gjøre? Da lød det i mitt indre: DU SKAL BEKJENNE MITT NAVN FOR MENNESKENE, FORMANE DEM TIL Å OMVENDE SEG OG SØKE MEG MENS JEG FINNES, KALLE PÅ MEG NÅR JEG ER NÆR OG RØRER VED DERES HJERTER, SÅ DE KAN OMVENDE SEG FRA MØRKET TIL LYSET".

Denne sterke gudsopplevelsen den 5. april 1796 ble ankergrunnen for hans tro og kallsvisshet. Guds kjærlighet var blitt utløst i hans hjerte og hadde gitt han en guddommelig masjordre. Livet hadde fått en brennende visjon: Han skulle være bibelkristen og veiviser til Jesus for andre mennesker.

De første skritt
Da den unge Hauge kom hjem fra våronna den kvelden, var han ikke til å kjenne igjen. Han lyste av forløst glede og talte begeistrede ord om Guds kjærlighet. "De første jeg talte til var mine søsken. Det hadde den virkning at to av dem fikk et forandret sinn samme dag". Hans ord hadde fått en momentan kraft. Etter hvert kom også hans fem andre søsken med.

(Bildet: Gammelt foto av gården Hauge i (daværende) Tune. Fra Heggtveit: Den norske kirke i det nittende århundrede, Bind I, Christiania 1905.)

De første tre uker etter kallet hadde Hauge verken lyst på mat eller drikke. Han sov bare et par timer i døgnet. Ellers satt han i kamplesing med sin Bibel. Kom det folk til gårds, måtte han tale med dem. "Jeg søkte ved alle anledninger å bekjenne Guds navn, og jeg talte med menneskene om Guds nåde og kjærlige vilje til deres sjels salighet. Dette beveget fler og fler. Noen av de som ikke forsto hva som virket på dem eller kanskje sto sannheten imot, sa at de ville bli gale hvis jeg talte mer til dem. Andre falt i bedrøvelse over at de ikke hadde tjent Gud og søkte slik som jeg i Guds ord".

Ryktene spredte seg fort rundt i bygda. Noen prøvde å få han til å slå fra seg den følelse, tro og ild som brant i hans indre og isteden slå inn på en middelvei. Hva kunne en ulærd bondegutt makte mot en vantro verden? "Jeg kom i tvil på om det noensinne kunne bli noen sannhetserkjennelse hos menneskene, for de fleste foraktet mine ord og hånte meg. En del var likegyldige, og få var de oppriktige... Da ropte jeg til Gud og gråt så kraftig at tårene bare strømmet ut. Jeg ba Herren ta denne tunge plikt fra meg og isteden sende en biskop eller en annen av høy rang. Slike ville kanskje folk høre på, men meg aktet de ikke selv om jeg hadde bedt som i Jesaia 6: Send meg!"

Det gikk så langt for Hauge at han ba Herren om å få dø. "Men da lød det meget tydelig i mitt indre: Vil du dø nå, så har du for framtiden tjent synden. Du skal isteden bringe meg salighets frukt. Du har jo lovet å tjene meg, og vit at jeg ofte har brukt de små i verden til å utbre mitt rike. Jeg har kalt hyrder, fiskere og tollere til å følge min plog (1.Kong 19, Amos 1 og 7,14-15, Matt 4,18-19 og 9,9). JEG SKAL Gl DEG KRAFT OG VISDOM SOM DINE FIENDER IKKE SKAL KUNNE STÅ IMOT. BLI DU KUN FAST I DITT KALL OG FORTSETT I TÅLMODIGHET. Jeg sa: Ja, når du min Gud vil styrke meg så er jeg villig. Siden denne gang har jeg verken bedt om å bli kvitt mitt kall eller dø uten når det behager Herren!".

Ut av bygda
Hauge ga seg ingen ro eller pause. Det gjaldt å få alle syke til sjelelegen Jesus Kristus. Noen prekestol trengte han ikke, for i 5.Mos 6,6-7 fant han det arbeidsmønster som Gud selv hadde gitt Israel: De ord som jeg byr deg i dag skal være på ditt hjerte, og du skal gjenta dem for dine barn og tale om dem når du går på veien, når du sitter i ditt hus, når du legger deg og når du står opp. - Denne metoden ville vi vel i dag kalle personlig evangelisering.

I et vennebrev til "Elskelige Guds ords bekjennere" skrev han siden at "når du taler med noen, så skal du forkynne dem evangeliet - det glade budskap om de evige goder som Gud vil gi. - Spør så om de vil motta dette. Svarer de ja så overbevis dem om at de må avlegge all urettferdighet, forakte verden og iføre seg Guds hellige og rettferdige kledning ... Sier de at de ikke kan fordi de er så fulle av synd, så spør om de vil. Vis dem så til Jesus hvor det er kraft å få for hver den som vil fornekte seg selv og alt som er i verden .. Sier de at de må være i verden og arbeide, så svar at vi først skal arbeide på vår salighet med frykt og beven for vår skatt er i himmelen, og at vår gjerning skal være å arbeide til Guds ære. Be dem at de ikke rådslår ned kjøtt og blod, men gir Ånden rom. Han lærer oss og minner oss på alle ting som er gagnlig til evig liv... Gud gi oss alle kraft til dette og stå oss bi med sin sannhets Ånd. Det bes det om for hver av Jesu elskere".

Hauges personlige og naturlige appell var meget virksom. Han traff folk hjemme. "Jeg fant at det forunderlige skjedde at når jeg talte med noen og var hjerteglad så gråt de som hørte på. De sa at de ønsket å bli som meg for jeg syntes å være så enkel. Jeg fant at det måtte være en Guds kraft i det enkle forkynnerord som Paulus sier i 1. Kor. 1,31. Men når mennesker spottet og foraktet Guds ord og ikke ville forbedre seg, da gråt jeg. Det såret mitt hjerte hver gang jeg hørte bannskap, misbruk av Guds navn, unyttig tale, trette og drukkenskap, løgn, bedraget osv."

Bygdevekkelsen var i gang. Med en nærmest ufattelig arbeidsinnsats hadde Hauge i løpet av to måneder både deltatt på arbeidet på farsgården, startet en omfattende bygdevekkelse, hjulpet mange søkende mennesker i sjelesorg, gransket Bibelen og så skrevet en bok.

Fakkelboken
Hauge hadde egentlig ikke noe valg. Guds sannheter til hans tid måtte også ut på trykk. "Betraktning over Verdens Daarlighed" ble tittelen.

I det eneveldige Danmark-Norge var det innført en begrenset trykkefrihet fra 1770. Hauge hadde vært i sterk anfektelse om alt av hans manuskript skulle gå i trykken. Men til slutt ble selv de skarpeste avsnitt om den ugudelige del av geistligheten stående. Han kjente seg forpliktet til å lyde Gud mer enn mennesker. Pennen er kvass: "Dere ransaker skriften og mener at dere har evig liv i dem, og derfor skal dere få dess strengere dom i helvedes pine fordi dere er lik den mann som vet Herrens vilje, men ikke gjør etter den ... Når en går til kirken for å høre Guds ord slik det fortolkes av lærerne, gjøres veien til himmelen bred. Det sies at Kristus har gjenløst oss, men følgene tales det ikke om". Denne lettvinte presteforkynnelsen kunne aldri føre til annet enn religiøs likegyldighet.

På slutten av boken skriver Hauge sin egen selvbiografiske skisse kalt "Løpebanen". Den har en inderlig appell i seg og ble da også kjær folkelesning i mange år. Tusener av enkle mennesker kjente seg igjen i Hauges skildring av sitt livs løp og strid.

Bøkene kom siden i rekke og rad fra Hauges hånd. På kort tid ble han Norges mest leste forfatter. En regner med at minst 100 000 mennesker leste hans bøker i løpet av de første tre fire år. Den gang hadde Norge i underkant av 900 000 innbyggere hvorav 90% var bønder. Alle nye opplag av hans bøker ble raskt revet bort. Det er derfor ganske merkelig at litteraturhistorikerne siden har beskjeftiget seg så lite med Hauges forfatterskap.

Til hele landet
For 200 år siden var Norge et strengt og lovregulert samfunn. Den såkalte konventikkelplakaten forbød samlinger blant bøndene, og løsgjengerloven gjorde det temmelig vanskelig for vanlige folk å reise eller flytte på seg. Men en hel nasjon ventet på Hauge og hans budskap. Han ville ut til folket og fortsette den evangelisk-lutherske reformasjon. Luther ble derfor et inspirerende forbilde for Hauge. "Gud være lovet", sier han, "at vi har denne Luthers lærdom som etter bokstaven er klar og ren når man gjør etter den". Et annet sted sier han at "Våre evangelier slutter med de Jesu ord om at budskapet om omvendelse og syndenes forlatelse skulle forkynnes for alle folk fra Jerusalem av. Her ser vi altså at han vil ha sitt navn forkynt for alle mennesker. Dog skal de begynne fra det sted de er kalt eller blitt døpt med Helligåndens gaver og har fått vitnesbyrdet i sitt hjerte. Jeg som skriver dette kan i Guds Ånd si at den får oss til å gjøre dette".

Året etter aprilvisjonen dro han så ut på sine første reiser. I løpet av 8 år vandret han gjennom nesten hele landet. Hans virkeområde strakte seg fra Tromsø i nord, til Danmark i sør. Bortimot overalt hvor han kom, forkynte han omvendelse og opprettet lokale vennefelleskap. Den lengste reiseruten han var på tok 15 måneder. Da vandret han 7000 km, for det meste til fots. Selv sier han: "Det er ubeskrivelig hva for sorg og glede, arbeid og våke jeg hadde i denne tid. Mange netter sov jeg ikke mer enn 2-3 timer. Når jeg var på reise langs veien, så fulgte mange med for å snakke med meg. Var jeg i hus så strømmet mange til". Han holt opptil 4 møter pr. dag. Søndagene gikk han trofast i kirkene, men etter gudstjenesten holdt han mer enn en gang friluftsmøte med allmuen på kirkebakken. Ellers hadde Hauge en god praktisk sans og ga mange nyttige råd.

Til Tromsø kom han i 1803 via Finnsnes, Målselv og Balsfjord. Her besøkte han kirken, og etterpå talte han og benyttet tolk for de som ikke forsto norsk. Virkningen av dette var at mange "fattet lyst til Guds Ord og noen gråt", skriver han i sin reisebok. I Målselv var det allerede en del haugianere, og Hauge fikk de med for å se på en foss om den kunne brukes til ett eller annet fabrikkanlegg. Etter dette ble han med på våronnarbeidet like til kvelden, og folk begynte å tvile på om det egentlig var den kjente predikanten som var kommet til bygda. Men da de skulle ta kveld, ba han folk samle seg i ett av husene. Da han begynte å tale på sin kraftfulle måte, ble de overbevist om at det var den ekte Hans Nielsen Hauge de hadde mellom seg. Samtidig fikk han overbevist dem om at det går an å være en sann kristen på samme tid som man tar vare på de praktisk ting i livet. Hauge oppfordret senere flere bekjente å reise opp til nybyggerkoloniene i indre Troms, da det var store landområder der som kunne legges under plogen.

Vennene
Hauge knyttet sterke vennebånd overalt i landet. En av bøkene han utga inneholder bl. a. vitnesbyrd fra en del av disse. De ble knyttet til han på de forskjelligste måter. Én forteller at hun bare hadde truffet en mann som fortalte at han hadde vært en tur østover og der truffet to menn som talte Guds ord og sa at folk skulle vende om. Dette rørte ved henne og gjorde et så sterkt inntrykk at tårene fløt. Hun skjønte straks at disse mennene var utsendt av Gud for å forkynne omvendelse slik at Gud kunne tilgi synden dersom nådens tilbud ble tatt imot. - Guds Ånd lå altså sterkt over landet i disse dager.

En annen leste en av Hauges bøker og fikk en smak av sannhet som var uimotståelig i hjertet. Atter en annen kom på et husmøte som Hauge holdt. Han skriver: "Da han begynte å tale Guds ord, ble mitt hjerte beveget. Jeg hadde aldri hørt noen tale slik som han, og jeg forundret meg over hans kjærlighet og milde sinn. Dette ga meg et fast vitnesbyrd og en tro i hjertet at han hadde Jesu sinn og levde etter Bibelen og barnelærdommen. Jeg besøkte han siden og snakket med han om mitt hjertes tilstand og kamp. Han sa det var Guds tukt og kall til omvendelse. Når jeg ble hans Ånd lydig, fikk jeg fred med Gud. Dette erfarte jeg siden var sannhet".

Hauge fikk fort varme i røsten når han talte om søskenkjærligheten som levde mellom vennene: "Det er noe som Guds barn har mellom seg av Ånden og etter ordets vitnesbyrd, og det er at de kjenner hverandre ved første sammenkomst. Det er på deres åndelige tale, saktmodige og ydmyke vesen, sedelige, enkle og troskyldige tale. Den er også overstrødd med salt, (2.Kor 4,6) eller Guds ord slik at de følger dem nøyaktig. For en Kristi hyrde kjenner vel sine og de kjenner han". En slik kjærlighetsvekkelse hadde den norske hverdag aldri før sett eller opplevd.

Utvalgte unge venner ble betrodd forkynnerreiser, boksalg og den lokale ledelse. Disse hadde ulik bakgrunn og utrustning, men var alle preget av Hauges ildfulle viljekristendom. De utgjorde nærmest en landsvid kristen birkebeinerflokk som "visste om hverandre". Ytre organisasjon kjente de ikke til, trengte den heller ikke. Men flere dramatiske begivenheter skulle snart vente for birkebeinerflokken og deres høvding.

Forkynnelsen.
Et bibelsitat fra profeten Esekiel 1,4: "Jeg så, og se en stormvind kom fra nord, en stor sky med storlig luende ild: en strålende glans omgav den", noterte Hans Nielsen Hauge ned i sin bibeljournal. Da han reiste rundt i vårt land, forkynte han kristendommens budskap som en total utfordring. Legeme, sjel og ånd skulle under Guds Ånds kontroll. Omvendelsen var inngangen til en livdsforvandling som aldri fikk lov til å slakke av. Omvendelseskravet utfordret hele mennesket med ettertrykk på samvittigheten og viljeslivet. Fra første stund av var det en grunntanke hos Hauge at "det ligger ingen makt på følelsene, Gud ser på hjertene". Salige kjensler og munnkristendom var ikke nok. Slikt kunne også et ugjenfødt menneske prestere. De som tok imot denne totale utfordring kalte Hauge: "de er av vårt sinn". Dovenskap og døsige livdsvaner så han på som synder på linje med hor og drukkenskap.

Det var en glød i Hauges forkynnelse som hadde sterke virkninger. Han sier selv: "Det var som en ild i meg så jeg ikke kunne tie. Spesielt når mange kom. Da hendte det at jeg selv ikke riktig oppfattet hva jeg sa, for følelsen drev meg. Når jeg siden tenkte etter om jeg talte rett, så måtte jeg spørre de mest opplyste vennene om min tale. Ikke bare disse, men også mine motstandere tilsto at jeg talte grundig og fulgte Kristi lære."

I sin prekensamling roper han ut: "La oss tenke på hvordan vi skal være rede så Guds Ånds gave kan falle på våre hjerter. Vi leser at på pinsefestens dag var de alle samlet. Altså må vi være et fellesskap samlet i Jesu navn som ber Faderen om Helligåndens gave og forbereder våre hjerter som disiplene gjorde. De trodde Jesu ord, elsket han oppriktig og fulgte hans kall. Derfor ble de renset og utvalgt til hans tjenere etter Faderens løfte om at de skulle få kraft fra det høye og ikke vike fra Jerusalem før det skjedde. Og Guds løfter feiler ikke. De hørte en lyd fra himmelen som et veldig vær som fylte hele huset de var samlet i. Tunger likesom av ild satte seg på hver av dem. Her ser vi den ild som Jesus ønsket å tenne på jorden. Den falt nå over Jesu vitner slik at hans løfte om at de skulle døpes med Helligånden ble oppfylt. Dette skjedde så mektig at det også skjedde tegn og mirakler noe som kanskje kunne skje fremdeles - ja Guds makt kunne gjøre det.... Men det er de usynlige, indre mirakler i Ånden som er klarest for oss. Hvorledes dette skjer, kan de som har mottatt og fått bevist dem fortelle. Det var bedre å erfare dette enn det kan uttrykkes med ord .

De som er forberedt ved troen på Ordet, kalt til Herrens tjenere og har fått lengsel, ønsker og kjærlighetens brann til Gud, de blir av Helligånden salvet og overveldet av det veldige vær som trenger inn i deres hjertes hus. De blir oppfylt av Guds kraft, og den setter seg som ild på tungen. Den blir ny ved kjærlighetens flamme som ikke bare fortærer og tar bort alle syndige og unyttige ord, men også lar tungen bli drevet av Åndens gave som gis den uten grenser. Tungen gis i overflod å tale Ordet og alle åndelige tungemål eller forskjellige uttrykk. De kan forklare skriften, overbevise om Guds rettferdige vrede over synden og Guds nåde imot dem som omvender seg. Disiplene ble alle fylt av Helligånden og begynte å tale i andre tungemål ettersom Ånden ga dem. Denne gave blir skjenket i overflod av Guds Ånd når Herren ser at menneskene kan tåle å bære den .."

Forbønn
Hauge ville at Bibelens praksis igjen skulle etterleves av de kristne. I sin preken over Apgj 8,14-17 går han rett på sak: "I vårt vennesamfunn bør vi gjøre som disse apostlene som kom ned for å be for dem at de måtte få Helligånden, for den var ennå ikke falt på dem for de var bare døpt i Herren Jesu navn. Da la apostlene hendene på dem, og de fikk Helligånden. Det bør da være vår første og høyeste gjerning å forene oss med Herren i bønnen om Helligåndens opplysning, salvelse og kraft. For vi kan se av disse ord at en både kan motta ordet og bli døpt uten å få Helligånden. Ja, her hos oss i vår tid blir alle døpt og får Kristi navn.

Men salvelsens ånd jager de fra seg. Ikke bare står de imot hans kraft i hjertet, men også ordets sannheter i det ytre fornekter de slik at intet får opplyse og lede dem. Ordet er det middel hvorved Guds ånd bereder sted i menneskets hjerte og vil ta bolig i det. Ordet renser ut det onde og er som det skarpe sverd som trenger igjennom marg og bein og dømmer hjertets tanker og skiller ondt fra godt. Dette kan enhver erfare så snart han tror og mottar ordet. Da blir det onde noe en hater, en bedrøves og sørger over sin urenhet. Nå blir han døpt innvortes til sjelens renselse likesom vannet renser utvortes..."

Motstand
Hauge fikk fort merke motstand mot sitt virke. I årevis var han den mest baktalte mann i Norges land og rike. Teologiske tidsskrifter og aviser skrev også ondsinnet om han. Men fra Det nye testamente og Martin Luther visste han at det alltid ville bli kamp der evangeliet gikk fram. Derfor eide han midt i alt dette en urokkelig fred og en alltid seirende kjærlighet.

Motstanderne var ofte rasende. Hauge forteller i sin bok "Reiser" at: "Den andre gang jeg ble slått var det av en skolemester med et stolt mot og vrange meninger. I heftig vrede og bannskap gikk han løs på meg med sin spott. Jeg sa til ham at man ikke skulle banne og at budet lærer oss ikke å gjøre slikt. Han slo løs på meg og ville kjøre meg på dør selv om det ikke var hans hus jeg var i. Jeg ba ham imidlertid å vente til jeg hadde betalt vertinnen for overnattingen. Dette gjorde jeg så og ga meg litt tid til å knappe kappen min. Jeg sa at det var godt å være vel kled når det er kaldt, likeså å være utrustet med Kristi kjærlighet slik at jeg kunne be for de som overfalt og forfulgte meg. Dette traff hans hjerte slik at han med gråt måtte stønne fram et lykke på min reise."

En annen gang forteller Hauge at han talte med noen prester: "De stilte meg forskjellige spørsmål. Blant annet spurte den ene hvorfor Gud ikke sendte sin Ånd over våre forfedre så vel som over meg og mine medtroende? Jeg spurte tilbake om hvem som var Guds rådgivere eller hvem ga han noe slik at han kunne kreve det igjen? Da presten tidde, kom en klokker og ytret sin harme og sa at jeg rev ned alt hva han hadde bygget opp på år. Jeg spurte hvorledes han da hadde bygget siden det kunne falle så fort? Deres bygning kunne så visst ikke stå på klippen."

Da Hauge nådde Trondheim by, ble det etter en stund lest opp i kirken budskap om at alle "folkepredikanter" skulle møte for prosten og biskopen. Hauge møtte frimodig opp og ga svar på alle spørsmål han fikk. Prosten var tunghørt, men han forsto at Hauge viste seg trassig. Mot slutten av forhøret ble prosten overveldet av sine følelser og talte "saktmodige og sørgelige" ord om hvorledes Hauge hadde dratt menighetens hjerter fra han. Det hele endte med at Hauge ble overgitt til lensmannen som arresterte han.

Julaften 1799 var så fengslingen et faktum. Dette til tross for at de 36 vitnene dagen før hadde avlagt ed på at det verken var tatt opp kollekt eller servert rusdrikk på Hauges samlinger. Om kvelden kimte så kirkeklokkene julen inn over byen og rådhusarresten i Kongensgt. 2. Før kvelden var omme hadde Hauge skrevet ferdig en salme. Første vers lyder:

Jeg er hos Gud i nåde-
hva skader verden meg?
Om den en stund får råde
og stenger meg min veg?
Om den mitt legem binder
i fengslets mørke skjul.
Så skal dog Ånden vinne
og holde glad sin jul.

(Bildet: Hans Nielsen Hauge. Trolig malt i København i år 1800. Det eneste kjente originalportrett av han.)

I denne fengselssalmen proklamerer han et gudsbilde som står over alt og alle, og allerede har gitt de troende seier og glede i deres hjerter. Snart tok han også fatt på et svært frimodig svarbrev til prosten i byen:

Brevet til prosten
"Da jeg ved vår samtale ikke fikk svart Dem p.g.a. Deres manglende hørsel, så må jeg ta meg den frihet å besvare Dem slik. De talte til meg om de falske profeter som skulle utgå og om en løgnaktig ånd i profetens munn. Falskhet skal vi kjenne på fruktene, og de løgnaktige er det nok av i disse siste tider. For disse har forkastet Herrens ord da det sjelden eller aldri nevnes. Hva sannhet kan disse ha? A prøve åndene er ikke å fengsle dem. Vi ble kalt opp til Dem og så fanget. Det skjer nå som før. Vi leser om de kristnes strid og Jesu ord om at han ikke er kommet for a sende fred, selv om han har fredens budskap, men fienden står imot og vil ikke motta det og forlike seg med Gud. Herren bevare meg og alle som søker hans vilje fra å vike til side. Det kunne vel ha sett slik ut at jeg var trossig i mine svar til min overmann biskopen, men Herren var over alle og anser ikke personer. Vi leser om Jesu samtaler med sine frender i Joh 8 og Matt 23. Han søkte og forsvarte ikke sin egen ære for da var den intet, men han førte Guds sak...

Aldri har jeg bedt noen elske meg, for den innbyrdes kjærlighet følger visst med når den til Gud går foran. De rørte mitt hjerte ved Deres saktmodige og sørgelige tale, kanskje De i Deres alder henger fastere ved Guds ord enn mange unge som er selvkloke og forlater det. De har vel med noe av troens grunnvoll i at dette syndeliv her fører til den evige død hvis ikke omvendelsen skjer? Ja, kunne De bare få en forsmak på det evige gode og bli oppløftet i Ånden til å elske Gud..."

Så forteller Hauge sitt eget vitnesbyrd om Guds nåde og avslutter med disse ord: "Jeg ønsker at De ville tenke på, prøve og overveie disse enkle ord uten bitterhet eller misforståelser. Hvis noe mangler så rett på det og stadfest det gode.

Hvorfor jeg er
Deres tjenesteskyldige tjener
H.N. Hauge. "

Hauge hadde fra den stund han ble kalt en brennende kjærlighet og omsorg som tente ild også hos dem han kom sammen med. Selv bitre motstandere kunne han beseire med et vennlig ord eller et håndklapp på skulderen. Han kunne si det enkelt: "Vil du bli en broder i Kristus?" Eller han la handa på hodet og spurte: "Vil du elske Gud?"

Dansefesten
I Hallingdal hvor Hauge ble arrestert, ville lensmannen en gang holde moro med den "hellige" predikanten. De sendte ei beryktet jente inn i arresten for å friste han. Men hva skjedde? Den hellige mannen så henne i øynene, talte noen ord, og dermed brast hun i gråt over sine synder. Men lensmannen hadde en reserveplan i bakhånden. Inn i arresten kom en lystig ungdomsflokk med spillemann og begynte å danse. Lensmannskona tar Hauge i handa og byr han opp til dans. Jo, han skal nok danse bare spillemannen vil spille den rette tonen. Så legger han med sin varme, brennende stemme ut som forsanger på salmen "Nå bør ei synden mer  med makt og herredom uti mitt kjød regjere, men daglig kastes om!" Sangen stiger mektig og gripende i rommet. Hauge kommenterer selv virkningen slik: "Lensmannskona slapp handa mil og dansen stanset. Jeg derimot leste og talte til de tilstedeværende slik at spillemannen og de andre begynte å ynke seg over meg fordi jeg ble behandlet slik. Andre gråt og ønsket de var som jeg." - Helligåndens kraft kan sannelig skjære igjennom og beseire all ugudelighet!

Fengslinger
"Den som mister livet for min skyld"... sa Jesus. Fra visjonsdagen i 1796 fram til 1814 satt Hauge flere dager som fange enn han var fri og kunne forkynne. 11 ganger ble han arrestert. Den siste fengslingen varte hele 10 år.

En av de første arrestasjonene var i Fredrikstad. Der fikk han høre at soldatenes grovheter og forbannelser nok skulle bringe han på andre tanker. Men tvert om: "Jeg kom i tale med soldatene, og noen av dem begynte å komme i tanker ved mine ord slik at de gråt over sine synder. Andre derimot ble mektig vred og truet med å plassere et trestykke i munnen min for å stoppe den samt binde og slå meg. Jeg sa at slik hadde jeg aldri sett at noen ble behandlet. Det ble da heller ikke noe av. Men de kastet meg i et hull kalt Buret. Der sang jeg, og soldatene hørte på med bevegelse."

Etter 8 års virke i landet begynte den alvorlige og langvarige fengselsperioden. Hans skrifter ble også inndratt og forbudt. Hauge selv ble fraktet til Christiania hvor han ble satt i fyllearresten i rådhuskjelleren, et fryktelig rom med jordgulv og slikt tilsig av vann at fanger til og med skal ha druknet der. Etter en stund ble han flyttet til et annet arrestlokale som ennå er å se på Bygdøy folkemuseum. Her hadde han et lite og dårlig rom som ble hans tilholdssted i mange år. I forhørene ble han lokket og truet til å forlate Guds ord, men han hadde bekjent at " - om jeg eide 100 liv så er de alle villige til å motta lenkene. Jeg trues med langvarig fengsel og så døden, men fengslet blir ikke evig og døden kommer engang for alle. Deretter dommen".

Det siste vennebrev som kom fra hans hånd før tre år med total isolasjon, lød: "Tål derfor lidelse, la dem ta dere i fengsel om Gud tillater det... Til menneskene er mitt ønske: Far vel etter på salighetens vei. Det er min bønn, min lengsel, min sorg og min glede å finne dere i et evig liv."

De to første årene av fengselstiden ble de verste. På hele det første året kom han bare tre ganger ut i frisk luft, og dertil kom uvirksomheten som brøt ned. To år tok det før han fikk lov til å skrive og lese bøker igjen.

De voldsomme påkjenningene knekket helsa hans.

Rettsaken mot Hauge ble en av norgeshistoriens største med over 600 vitneutsagn. Saken ble etter hvert en skandale, også etter datidens målestokk. Lille julaften 1814 ble så Hauge satt fri fra lenkene. For sitt virke fikk han en bot på 1000 riksdaler til Christianias fattigkasse! Men Herren hadde stått ved han, og han kunne prise Gud også for fengselsårene. Samme dag skrev han i et strålende vennebrev: "Min sjel lov Herren, og alt som i meg er hans hellige navn... Alle disse år har gitt mitt liv en glad, munter og salig fryd."

Et livdsmanifest
I en av Hauges siste traktater kalt "Vitnesbyrd om den Christelige Religions Fortrinlighet" står følgende mektige livdsmanifest: "Jeg bekjenner altså det som er min fullkomne overbevisning, min sanne erfaring og forvissning i mitt indre hjerte. Jeg er 52 år gammel og har smakt kristendommens glede og styrke til å forlate min fars hus, ofret mitt legemes ro og gods, satt mitt liv i mange dødsfarer, vandret alene gjennom mange ville skoger og fjell, andre ganger blant ukjente folk, prøvd hva det er å mangle og å ha overflod, sett syndens mange avskyelige skikkelser. - Men i alt dette har intet kunnet forstyrre min fred og den salige lykke ved kristendommens lære, forent med min bevissthet, i at jeg kun ville leve etter dens bud. Dette alene har mitt hjerte holdt seg til. Jeg har trygt overgitt meg til Guds ledelse og beskyttelse, og han har vært mitt trygge tilfluktssted. Ja, jeg kan forsikre dere mine kjære medmennesker, at jeg i de mørkeste fengsler, hvor jeg har sittet for mitt vitnesbyrds skyld, just her har jeg hatt de åndelige gleder som overgår all verdens herlighet og glede. Jeg vitner altså for dere ved den allvitende Gud, at intet aldeles intet har gitt menneskene sann lykke og fred, med styrke til å leve rent, som den tro Jesus forkynte. På en underfull måte meddeles kraft til alle de som mottar den i sitt indre, slik at deres sjel blir helliggjort ved hans forsoning. Fra dette flyter den renhet og det vennskap som langt overgår all annen moral og vennskap i verden. La oss ile etter denne nåde og forenes i sann tro, først da er vi lykkelige. Det skje! -"

Følg Jesus
Sine siste år tilbrakte Hauge på en bondegård ved Christiania. Her skrev han bøker, forkynte Ordet, ga råd og dyrket jorda. I sitt testamente til vennene ber han dem holde seg innen kirken, men testamentet inneholder også mange andre punkter med vekt på å følge Guds ord.

Mange kom for å tale med han, også prester og biskoper. Da en av biskopene så igjen den i legemet bøyde Hauge, måtte han si i sitt indre: "Dette har du lidt for Kristi skyld."

Herren velsignet også disse siste årene rikt. Noen måneder før Hauge døde, opplevde han en ny åndsfornyelse mens han talte. I vennebrev skrev han at "Nå sist søndag erfarte jeg en kraftig virkning på mitt hjerte som jeg ikke har kjent så levende på mange år...." Han minnes sin første virksomhet.

En mann som besøkte Hauge søndag et par uker før han døde, forteller at han da var sengeliggende. Men da han hørte at mange folk var kommet til han, ba han om å få klærne sine. Han ble ført til en sofa og folk kom inn. Så begynte han å tale med ganske lav stemme: "Det er svakt med meg nå mine venner. Jeg tenker jeg snart kommer til å skilles fra dere. Jeg håper det lir med min tid. Gud har vært god mot meg." Etter at en lærer hadde sunget en åndelig sang, tok Hauge Bibelen og leste ett kapitel. Kraften strømmet inn som Ordet møtte han. Med høy røst holdt han så en tale i ånd og kraft. Man merket da intet til sykdommen. Men så snart han var ferdig, segnet han ned i sofaen igjen og sa: "Nå får dere hjelpe meg til sengs igjen."

Tidlig om morgenen noen uker etter, sovnet han inn nær 53 år gammel. De siste ord som kom fra hans lepper var: "Følg JESUS. O du evige kjærlige Gud!"

Samfunnsmessige virkninger
Haugianervekkelsen skapte positive ringvirkninger i så vel den åndelige som den økonomiske, sosiale og politiske situasjonen i Norge. Bevegelsen skapte en ny dag for kirke og folk, og fungerte som en historisk kraft som var med å sette skille i Norgeshistorien.

Haugianerne ble den første landsomfattende folkebevegelse, nettverk og vennesamfunn i vårt vidstrakte land - organisert uavhengig av statsmakten. Dette nettverk var utvilsomt en av faktorene som kan forklare deres sterke stilling i samfunn og næringsliv. Haugianerne ble aktive foregangsmenn på flere av samfunnslivets områder. Også embetsmenn som hadde vært blant Hauges hardeste motstandere, ga senere haugianerne attester for god vandel. Overalt hvor Hauges bevegelse vant fram, gikk drukkenskapen tilbake.

I riksforsamlingen på Eidsvoll 1814 var det tre haugianere, og i et vennebrev fra oktober 1814 skriver Hauge stolt at "fire av våre brødre er på Stortinget og gir riket grunnlov". På Stortingene utover i forrige århundre var innslaget av haugianere stort.

Haugevekkelsen var først og fremst en bondevekkelse, og det er derfor rimelig å finne spor i den næring de var knyttet til. Samtlige norske historikere er enige om at det fant sted en klar produktivitetsøkning i norsk landbruk i første halvdel av 1800-tallet. En kilde til dette er de haugianske bøndene som hadde overvunnet tradisjonalismens sløvhet med nye ideer og selvstendig tenkning. Vekkelsen skapte holdningsendring. Den stasjonære og impulsfattige landsbygda ble satt i bevegelse. På grunn av Hauges bakgrunn, identifiserte bøndene seg med han og de forslag han frambrakte. Slik får vi en langsom modernisering og omlegging i jordbruket.

Gjennom sine mange reiser, fikk Hauge en meget god innsikt i norsk geografi og næringsvilkår. Dette visste han å omsette i praktisk handling. Hans mening var at god kristendom førte til flittige hender og økonomisk driftighet, og handel var et våpen som skapte materiell og åndelig velferd. Hauge hadde et helhetssyn på livet der tro og hverdags liv hørte sammen. Han kombinerte både himmelens og jordens såkorn. Man skulle være, som han sa, "Guds barn i all nødvendig gjerning".

Hauge hadde gode organisasjonsevner og var med å anla en rekke merkantile bedrifter. Det er ikke mange som kan måle seg med Hauge som gründer og merkantil nyskaper. Vi kan nevne kornhandler med skip i Bergen, papirfabrikk på Eiker og på Fennefoss, teglverk på Eeg i Kristiansand, trykkeri og avis i Kristiansand, møller i Sunnfjord og i Strudsahavn ved Bergen. Solberg Spinderi ved Drammen er fortsatt i drift den dag i dag. I nødsåret 1809 ble han til og med satt fri fra fengslet en periode for å anlegge diverse saltverk. Salt var viktig fordi det var det eneste konserveringsmiddel de kjente til på denne tiden. Senere ble han også - til tross for sin fangestatus - utnevnt til offentlig fattigforstander i Christiania!

Bevegelsen skapte også kunnskapstørst. Lysten til å lese og til skolegang ble forsterket ved at Hauges egne bøker kom i omløp. Hauge utga etter hvert 17 bøker med et samlet opplag som er anslått til mellom 200 og 250.000 . Gjennom en lang periode var han landets mest leste forfatter, selv om bøkene var ufullkommen både i stil og form. Det som appellerte til leseren var skriftenes åpenhet og menneskelige varme. Flere andre ble da også inspirert til å forkynne og skrive, og det er registrert et 70-talls Haugeinspirerte forfattere fra denne tiden. Forlaget "Grøndahl & Dreyer" er landet eldste og ble etablert av haugianeren Christopher Grøndahl i 1812. Hauge ga også pengestøtte til opprettelsen av det nye universitetet i Christiania.

Gjennom å være en landsomfattende bevegelse, løftet haugianerne perspektivet fra det lokale bondesamfunn til det nasjonale fellesskap mellom bønder som hadde en samordnet plan og politikk. Hauge ble Norges svar på den franske revolusjon med frihet, likhet og brorskap. De baserte seg ikke på tilfeldige aksjoner, vold og opprør, men jobbet mer helhetlig og visjonært. Etter hvert virket de også fornyende på mye av kirkens indre liv i landet, og dannet et viktig grunnlag for det frivillige kristne arbeid. Prestenes forhold til haugianerne var preget av avstandstaken helt til 1850-årene, men da skiftet også haugianerbevegelsen form og bygget opp de nye indremisjons- og misjonsbevegelsene som etter hvert dukket fram her i landet. Hans Nielsen Hauge er den enkeltperson i Norge som har hatt størst innflytelse på kristenlivet i nasjonen.

Litteratur:
Hans N. Hauges skrifter, bind I-VIII ved H. Ording. Andaktbokselskapet 1948-54.
Sverre Norborg: "Hans Nielsen Hauge", biografi. Cappelen 1966 og 1970.
Andreas Aarflot: "Tro og lydighet", doktorgrad om Hauge. Universitetsforlaget, 1969.
Alv J. Magnus: "Vekkelse og samfunn", magistergrad Univ. i Oslo, 1978.
Hauge-sitater er omskrevet til moderne norsk.

P.S.
I jubileumsåret 1996 ble det utgitt flere nye skrifter om Hauge:
Dag Kullerud: "Hans Nielsen Hauge. - Mannen som vekket Norge". Aschehoug 1996, kr. 290.
Alv Johan Magnus: "Veirydder med gnagsår. Hans Nielsen Hauge og vekkelsen som forandret Norge". Prokla Media, 1996, kr 98.
Jan Halvorsen: "Hans Nielsen Hauge og Åndens kraft". Hermon forlag 1996, kr. 89.
Svein Aage Christoffersen (red.): "Hans Nielsen Hauge og det moderne Norge". Norges Forskningsråd. KULTs skriftserie nr 48, 1996.
Preben Colstrup (red.): "Hans Nielsen Hauge - Helt på jordet". Norsk kristent Barneblad 1996, kr. 125. Gjennomillustrert.
Indremisjonsselskapet: "Hauge-videoen". Videofilm om Hauges liv (VHS, 70 min), kr 200. Kan kjøpes fra Indremisjonsselskapet v/IMI-sentralen, Postboks 6830, St.Olavs plass, 0130 OSLO. Tlf. 22986020. En eldre norsk spillefilm som nå er tilgjengelig på video med fire farger.
Norsk film A/S: "Hans Nielsen Hauge". Videokassett (VHS, 93 min), 1996, kr 390. Filmen ble laget 1961, norsk tale.

TRONDHEIM FOLKEBIBLIOTEK

 

Hans Nielsen Hauge

Fange i  rådhusarresten i Trondheim
jul og nyttår 1799

Et 200-årsminne

HANS NIELSEN HAUGE ble født i Østfold i 1771, og vokste opp under karrige kår på et lite småbruk. De var 10 søsken, og det var et hardt slit for å få endene til å møtes. I de første ungdomsårene førte Hauge en til dels aktiv, verdslig levestil. Men da Hans var 25 år gammel, fikk han en sterk personlig gudsopplevelse. Og dette ga støtet til den største religiøse vekkelsen vi har hatt i Norge.

På denne tida hadde statskirka og prestene religionsmonopol i Norge. Vekkelseskristendom ble sett på som en trussel. Ikke bare for kirka, men også for det verdslige maktapparatet. Vekkelsesvesenet var en form for folkebevegelse som staten ikke uten videre hadde kontroll over. Det fantes derfor ei lang rekke restriksjoner for fri livdsutfoldelse for allmuen: Innskrenka trykkefrihet, forbud mot utenomkirkelige religiøse samlinger, og begrensninger for folks reiser og ferdsel.

Hauge og tilhengerne fikk tidlig erfare disse maktmidlene. Etter å ha utgitt sitt første skrift (med sterke anklager mot presteskapet), begynte Hauge sin karriere som omreisende forkynner og vekker. Mange steder hadde han bred folkelig appell, samtidig som han stadig kom i konflikt med autoritetene. Hauge ufordra også lov- og regelverket, og i Fredrikstad fikk han sitt første fengselsopphold i 1797.
 

TRONDHEIM, 1799-1800.

Hauge møtte mange vansker. En av dem var å finne trykkerier som var villige til å trykke skriftene hans. Dette var den viktigste grunnen til at han avslutta et opphold i Bergen i 1799. Etter en treukers fottur via Vestlandet, Romsdalen, Surnadalen og Orkdal, kom han til Trondheim i august 1799. Her var det en trykker som han kunne samarbeide med: Willum Stephansen. Stephansen var en fargerik skikkelse i bylivet. Han var levende opptatt av allmueopplysning, og ga sjøl ut avisa Trondhiemske Tidender. Hos ham fikk Hauge trykt bl.a. ei prekensamling og ei salmebok. Imens fulgte myndighetene Hauges bevegelser i Trøndelag med våkent blikk. Predikanten og andre av hans trosfeller oppsøkte snart flere bygdelag. Under dekke av at han var invitert gjest, holdt Hauge samlinger på Byneset og Leinstrand, i Orkdal og helt sør til Oppdal. I Meldal ble konflikten med myndighetene tilspissa: Sogneprest Steenbuch kjente vekkelsen som en anklage mot sin egen hyrdegjerning og som et lovløst føleri til stor skade for sognet. Samtidig var lensmannen Iver Monsen sympatisk innstilt til vekkelsen. Situasjonen begynte å komme ut av kontroll, og Stiftsdireksjonen måtte etter hvert ta affære.

Hauge og medhjelperen, korporal Lars Olsen Hemstad, ble arrestert og avhørt den 16. desember. Dagen etterpå hadde de ordre om å melde seg for byfogd Thomas Heinrich Møinichen i Trondheim. Onsdag 18. desember ble Hauge og Hemstad satt i rådhusarresten. Rettergang med av- og forhør gjennomførtes de påfølgende dagene, mens sabbaten ble helligholdt søndag 22. På lille julaften ble rettsmøtet holdt på Skjetlein, og det varte til "silde paa Aftenen". Så ble fangene ført tilbake til arresten i rådhuset i Trondheim. Her sitter de så, mens kirkeklokkene kimer jula inn over byen, julaften 1799.

Om utsiktene til å bli satt i arrest, hadde Hauge sagt at ".. Dette ville vi glede oss i og tålmodig lide, men ynkes over , om det skulle være noen så uforstandig dommer, som ville påta seg å straffe det Gode, da det Onde har frihet."

I likhet med flere av sine medarbeidere, satt samvittighetsfangen Hans Nielsen Hauge i arrest mens det 18. hundreåret gikk over i det 19. Hauge tilbrakte på denne måten både julaften og nyttårsaften 1799 i arresten i Trondheim rådhus, som befant seg dels i og dels under dagens bibliotekkafé. Kildene spriker, men en av disse kveldene skrev han sin fortrøstningsfulle salmetekst: Jeg er hos Gud i nåde.

9. januar 1800 fortsatte rettsforhandlingene, nå på Lademoen tingssted. Det var særlig Tukthuslovene av 1754 som ble prøvd mot Hauge og Hemstad. Hadde de ikke formell ferdselstillatelse, kunne virksomheten deres betraktes som lovstridig løsgjengeri. Men begge kunne legge fram godkjent reisepass. Likevel mente retten at de anklagede var langt mere betatt av sitt religiøse svermeri enn av "paa en anstændig Maade tilbringe sig daglig Brød, og saaledes som Løsgiængere at strippe Land og Strand omkring." Aktor la ned påstand om to måneder i tukthus. De slapp med én; det var vel en allmenn oppfatning at dommen befant seg på gyngende grunn. Hauge skulle sone i Trondhjems Tukthus (Kongensgt. 85), Hemstad på festningen. Hauge godtok dommen, og ble skrevet inn som tukthusfange den 4. februar 1800. Soningstida i Trondheim ble ei etter måten oppmuntrende tid for Hauge. Overinspektør Klingenberg behandla den landskjente fangen sin med toleranse, han fikk motta besøk og kunne ellers arbeide med manuskriptene sine. Han følte ingen skam ved å sitte i tukthus for den gode sak. Og da biskop Schønheyder innfant seg for å inspisere den forventede angrende synder, opplevde han å bli møtt av en moden ung mann med sitt bibelske forsvar i orden.

Ved løslatelsen ble Hauge ført ut av distriktet av lensmannen i Strinda, Ole Andreas Wold. Utvisninga var en del av dommen. Turen sørover ble en triumf for Hauge, der han gradvis ble gjenforent med sin stadig økende skare av tilhengere. Det ufrivillige decenniumsoppholdet i Trondheim og i byens straffeanstalter var dermed blitt historie.
 
 

Anbefalt lesning:

Sverre Nordborg : Hans Nielsen Hauge. Cappelen, 1966-70. 2 bind.
Tor Edvin Dahl : Hans Nielsen Hauge. Tiden, 1978. (Barn/ungdom)
Dag Kullerud : Hans Nielsen Hauge. Forum, 1996.
 

---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Hans Nielsen Hauge

(1771-1824)

Jeg er hos Gud i nåde-
hva skader verden meg?
Om den en stund får råde
og stenger meg min veg?
Om den mitt legem binder
i fengslets mørke skjul.
Så skal dog Ånden vinne
og holde glad sin jul.

Ovenfor ser du et portrett av Hauge malt av en ukjent kunstner trolig i år 1800. Under det står første vers av en salme han skrev julaften 1799, som han til brakte i fengsel.

Dette notatet om Hans Nielsen Hauge er utarbeidet av André R. S. Risholm, som et skoleprosjekt i 8. Klasse, Lagård Ungdomsskole, mai 2001.

Barneår 1771-1796

I 1995 markerte vi 1000 års jubileum for kristendommens ankomst til Norge. 1996 var også et viktig åndelig tidsminne. Da var det nemlig 200 år siden haugianervekkelsen startet. Plogspissen bak denne vekkelsesbrannen var bondesønnen Hans Nielsen Hauge (1771-1824).

Hans Nielsen Hauge, ble født 3.april 1771 på Hauge gård, på Rolvsøy. Han levde i en stor familie, slik det var vanlig for ca. 200 år siden. Til gjengjeld levde ikke folk så lenge på den tiden.

Foreldre:

Søsken:

Søskenflokken var på ti, men Hans vokste bare opp med sju. Hverdagene bestod av slit på gården fra barna var små. Kun 8-9 uker i året kom det en lærer til bygda. Hans var usedvanlig skoleflink, og likte det godt. Hans ble mobbet av sine jevnaldrene på grunn av sin alvorlige tro. Hans hadde en streng far, og en dag glemte 9 år gamle Hans å lukke grinda. Dette resulterte i en ødelagt havreåker, faren ble sint og gav ham en ørefik. Hans slet mye med seg selv og egne tanker. Han lurte på om noen var glad i ham, og følte at den eneste som noenlunde forstod ham var hans mindre bror Mikkel. Hans holdt på å drukne i Glomma da han var 13 år gammel. Etter tre uår på rad rodde Ole, Hans og faren over på den andre siden av elva for å slå gresset. Båten kantret og alle falt i vannet. Ole og faren klarte seg godt, men Hans ble værende lenge under vann. Etter dette ble han enda mer alvorlig og tungsindig enn før, men var fortsatt aktiv og flink. Hans hadde to drømmer som gjentok seg. Det var drømmen om helvete, og drømmen om himmelen. I konfirmasjonstiden la presten merke til at Hans var veldig begavet. Hans fikk komme på besøk på prestekontoret, og han fikk låne en bok om martyrene, Laurentsius og Polykarp. Han fikk etter hvert et stort ønske om å frelse andre. I 1787 ble Hans konfirmert i Tune kirke, ved kappelan Hammer. Etter konfirmasjonen begynte Hans å jobbe som lensmannsdreng for sin eldste bror Ole. Han drev ellers med snekkerarbeid, biavl, forpaktet jord, salg av hester og andre husdyr. I 1795 begynte han som slaktersvenn for madam Kruse i Fredrikstad. Livet i byen gjorde et dårlig inntrykk på Hans. Det viste ham en hverdag med fyll og slagsmål, og dette likte han ikke. En dag da han selv hadde drukket, fikk han store personlige problemer. Han hadde brutt et bud, og dette trakk ham langt ned. Han reiste så tilbake til Hauge, for å hjelpe til på gården igjen.

Vandringsår 1796-1804

5. April 1796 ble et stort vendepunkt i Hans sitt liv. Han hadde nettopp fylt 25 år, og gikk bak hesten og pløyde åkeren som vanlig. Han sang alltid mens han arbeidet, det var salmer han sang, da det var mest fordi det var den type sanger man kunne på den tiden. Plutselig følte han at han ble løftet ut av seg selv og kom veldig nær Gud. Hans sa selv: "Engang jeg arbeidet under åpen himmel sang jeg salmen: Jesus din søte forening å smake. Da jeg hadde sunget annet vers:

Meg og hva mitt er
jeg gjerne vil miste,
når du alene i sjelen kan bo

(Bildet: Inskripsjon satt opp på veggen i bedehuset i Tune - på Hans Nielsen Hauges hjemsted. Det var folk på stedet som sørget for at inskripsjonen kom opp, til minne om Hauges "aandsdaab" 5. april 1796.)

• så ble mitt sinn så oppløftet til Gud at jeg ikke sanset meg eller kan si hva som foregikk i min sjel, for jeg var utenfor meg selv. Nå syntes jeg at intet i verden var noe å akte, og angret på at jeg ikke mer hadde tjent den over alle ting gode Gud. Min sjel følte noe overnaturlig, guddommelig og salig. Det var en herlighet som ingen tunge kan forklare. Ingen kan ta fra meg dette, for jeg vet at fra denne stund var min ånd full av alt godt. Især kjente jeg en inderlig og brennende kjærlighet til Gud og min neste. Mitt sinn var nytt, jeg sørget over alle synder og kjente en sterk trang til at menneskene skulle få del med meg i samme nåde. En inderlig lyst fylte meg etter å lese Bibelen og Jesu egen lære. Jeg merket et nytt lys for å forstå den og å kunne sammenbinde alle Guds menns lærdommer til det ene målet: Kristus er kommet som vår frelser, og vi skulle ved hans Ånd fødes på nytt, omvende oss, helliges mer og mer etter Guds egenskaper til å tjene den treenige Gud alene og foredle og berede vår sjel til den evige salighet."

Hans bestemte seg altså for å reise rundt å forkynne Guds ord. Han snakket med familien om dette, og to av dem ble forandret samme dag, de fem andre fulgte senere etter. Han begynte fort å snakke også med naboer og andre i nærheten om dette. Etter at sommeren var over hadde han fått mange tilhengere i områdene rundt Fredrikstad, og mange ba ham hjem for å holde andakter hos dem. Folk likte den gløden Hans hadde når han snakket. På møtene samlet gjerne hele bygda seg og hørte på Hauge. Ryktet gikk på bygdene om han, og han fikk mange brev med spørsmål om han kunne komme.

Dette mislikte prestene, og gjennom sitt liv ble Hans sittende i fengsel i til sammen ca. ti år. Prestene prøvde ofte å stoppe ham. De prøvde å gi ham penger for å holde møter, og lignende, fordi dette var ulovlig. Sommeren 1796 skrev Hauge sitt første skrift, en plan for det han ville gjøre. Etter at skriftet kom ut fikk han mot til å gå løs på nye bøker. I 1797 drog han til fots nordover. Mens han gikk strikket han for å få tiden til å gå. I alle bygder på veien snakket han med folk og holdt møter. I Fredrikstad i 1797 ble han for første gang arrestert for brudd på konventikkelplakaten. Denne loven sa at religiøse møter i hjemmene måtte godkjennes av en prest. Denne gangen ble han bare sittende i fengsel i noen dager. I årene som fulgte reiste Hauge over hele landet, holdt møter og anla bedrifter over hele landet. Mange steder fikk han venner som selv

Haugianerne, 1852, Adolph Tidemand
samlet folk til møter for ham. I sine travleste år 1803-1804 gikk han ca. 6500 km. Det tilsvarer ca. 150 maratonløp i løpet av ett år. (Fra 1798-1804 reiste han til sammen ca. 15000 km.) Hans hadde alltid vært flink med hendene, og drevet med salg, og det var viktig for ham at også tilhengerne hans arbeidet flittig. Sammen startet Hauge og tilhengerne til sammen 16 bedrifter, over hele Norge, de fleste på Østlandet. Det begynte med Eiker papirmølle, og gjennom dette hjalp han også Norge fra å være et fattig u-land til å bli et rikt industriland. Etter hvert ble han kjøpmann og bosatte seg i Bergen, og kjøpte båt og utstyr for penger han fikk av tilhengerne sine. Han reiste fortsatt rundt som predikant over hele landet. Handelen gikk godt og han fikk mye fisk. Han kjøpte et gods for 1200 riksdaler, og ga jobb på godset til mange fattige, så de klarte seg.

Han la ut på reise igjen og i Trondheim kjøpte han et fiskevær som han gav til en god venn. Her ble han i 1799 fengslet, og skrev poesi om julen mens han satt i fengsel. På forsiden kan du lese første vers av denne salmen. Dommen falt på en måned i tukthus. Han reiste så videre til Tromsø. Her møtte han motstand, folket tok ikke imot ham. Prestene hadde gjort en god jobb. Han reiste så sørover igjen, til Bergen, han var jo kjøpmann også. (I april fikk han høre at hans søster Anne lå for døden, han skyntet seg hjem, men rakk ikke begravelsen, som var 18.april.)Han drev handel over hele Norge, men i Bergen ville en agent selge ham en fullrigger. Dette ville gi ham muligheten til å drive handel med utlandet. Han kjøpte den, men fant fort ut at den var pillråtten og ubrukelig. Han hadde kastet vekk mange penger på et ubrukelig skip, og han hadde nå mye gjeld. Han tok opp et stort lån og betalte all gjeld med dette. Han reiste til Danmark for å trykke opp bøker. Han ville hovedsaklig få trykt opp, sin bok den kristelige lære, men han hadde også med seg sju andre bøker han ville få trykt opp. Fem boktrykkerier ble satt i gang. For at dette skulle skje billigst og fortest mulig deltok Hauge i trykkingen, og sørget for innbindingen. Jo billigere han kunne selge bøkene i Norge, jo flere ville ha råd til å kjøpe dem. I oktober hadde han 60000 bøker som han reiste hjem til Norge med. Han var sårt savnet over hele Norge. På Hauge lå det mange brev og ventet. Han måtte reise rundt i Norge å ordne opp i feider mellom vennene, og gi folk ny motivasjon. Han tok med seg bøkene og solgte dem over hele landet mens han talte. Etter en lang rundtur i Norge reiste han tilbake til Bergen, og derfra videre til Kristiansand. Der han ble advart om at politiet og kirken pønsker på noe, og så til Danmark. Her blir han dårlig mottatt og vender tilbake til Hauge. Fra Hauge reiste han til Christiania, og så til Drammen der han igjen besøkte sin første bedrift, Eiker papirmølle. Den skjebnesvangre dagen, 24.10.1804, blir han hentet på fabrikken av lensmannen. Fogden ville snakke med ham.

Fengselsåra 1804-1814

Hos fogden ble han forhørt og lagt i jern. Han fikk sendt et brev til sine venner, før han ble ført under streng bevoktning til Christiania. Han ble først satt i fyllearresten i rådhuskjelleren, et fryktelig rom med jordgulv og slikt tilsig av vann at fanger til og med skal ha druknet der. Etter en stund ble han flyttet til et annet arrestlokale som ennå er å se på Bygdøy folkemuseum. Her hadde han et lite og dårlig rom som ble hans tilholdssted i mange år. Folk fikk streng beskjed om å levere inn Hans sine skrifter. Fengselstiden ble beinhard for Hans, og han slet med seg selv og troen sin. En dag så Hans to menn komme mot fengselsbygningen fra det lille vinduet hans. Et øyeblikk etter fikk han besøk. Det var broren Mikkel, og stiftsamtmannen. Mikkel snakket med Hans om ikke han kunne søke om benåding. Han hadde sittet i fengsel i ca. et år, og hadde viet mye av sitt liv til Gud. Var ikke dette nok? spurte han. 10. Oktober 1805 søkte Hauge om benåding, men den ble avvist. De to første årene av fengselstiden ble de verste. På hele det første året kom han bare tre ganger ut i frisk luft, og dertil kom uvirksomheten som brøt ned. To år tok det før han fikk lov til å skrive og lese bøker igjen. De voldsomme påkjenningene knekket helsa hans. Han ble kjent med vaktmester Mikkelsen i fengselet. Mikkelsen kom innom hver uke, med bøker, garn, aviser og mat. Hans strikket mye i fengselet, og fikk bestillinger på vanter fra byens fineste fruer. En dag fikk han besøk av vennen Jon Sørbrøden. Han hilste fra Hauge, og de to diskuterte dype saker. Hans var inne i sitt fjerde fengselsår, og hadde vært igjennom 22 forhør. Over 600 vitner var blitt spurt ut i saken hans, men det virket som om ingenting skjedde. Lederne i Norge slet også på denne tiden. De var i krig med Sverige og England, to giganter på Europa-kartet, så de hadde det ikke så greit de heller. Mye av handelen til Norge ble derfor stengt, og landet manglet salt. Da tipset Mikkel, Hans om at han kunne tilby myndighetene sin hjelp. Det gjorde Hans og han fikk 300 riksdaler til å hjelpe Norge med. Han var ennå ikke en fri mann, men fikk komme seg ut til vennene. Vennene merket at Hans var forandret. Han holdt ikke møter, og brukte søndagen som reisedag. Han unnskyldte seg med at når folk sultet var det ingen tid å miste, men egentlig var Hans blitt forandret. Han slet med motivasjonen. Gløden var i ferd med å slukne. Han fikk startet sju saltkokerier før han sju måneder senere ble satt i fengsel igjen. Nye forhør ble satt i gang, og nye vitner ble avhørt. Han ba om å få besøkt foreldrene i julen, og han ble glad da han fikk lov å dra på besøk i 14 dager. En dag på Hauge gikk han ned mot vannet, og der så han stubben der det hele begynte, der han fikk sitt kall. Han la seg ned ved stubben og ba. Så kom dagen da han igjen måtte tilbake til Christiania. Folk så ikke lenger på ham som en kjeltring, og han slapp lenkene. I Christiania slapp han fengsel, og fikk bo hos bypresident Bull. Der holdt han møter med vennene, og leste fra bibelen. En dag mens han talte fikk han igjen et kall. Han avsluttet talen med: "Vi må aldri glemme at tilgivelse for synder er det viktigste vi har å lære menneskene" Nå kjente vennene ham igjen.

Hans var tilbake i fengselet da Mikkelsen en dag kom inn med en godbit. Han var i gått humør, og sa at dette gikk nok bra til slutt. Hans forstod at det foregikk noe. Noen dager senere var Mikkelsen i kjempehumør. Han sa til Hans at vennene, med hans bror Mikkel i spissen, hadde kjøpt Bakke gård til ham for 10500 riksdaler, og at Hans kunne flytte dit og drive jordbruk som i gamle dager. Han flyttet dit og bygget ei mølle. Mange mente det var galskap å anlegge mølle uten et skikkelig vannfall, men da uåret kom i 1812, fikk man likevel mel og poteter på Bakke. Møter ble holdt i all hemmelighet på gården, med vaktpost. 4.desember 1813, fikk Hans beskjed om å møte i Christiania igjen. Dommen falt og Hans måtte gjøre to års slavearbeid, og betale 1750 riksdaler. Hans anket dommen til en høyere rett, og fikk en mye mildere dom på, 1000 riksdaler, og ingenting slavearbeid. Han sendte straks brev til sine venner og fortalte om den gode nyheten.

Livdskvelden 1815-1824

Den 27. Januar 1815 giftet han seg med Andrea Nyhus, som hadde vært hans husholderske i tre år. 12. Desember fødte Andrea et guttebarn, og de kalte ham Andreas. Andrea døde i barselseng. Hans kjøpte senere Bredtvedt gård på Aker, og samme året giftet han seg på ny, med Marie Olsdotter. Bredtvedt var en stor gård, 4-5 ganger så stor som Bakke. Hans og Marie fikk tre barn men ingen av dem vokste opp. Hans gikk ofte turer med sin nå åtte år gamle sønn, og turene endte ofte ved ei maurtue. Maurtua fikk Hans til å tenke, og en dag sa han:"Følg mauren og bli vis!"

Dette var den siste turen til Hans og Andreas. Etter sengeleie døde Hans i 1824, og de siste ordene Hans sa var: "Følg Jesus!" En stor mann var gått bort, bare 53 år gammel.

Vekkelsen gjorde Hauges etterfølgere til landets beste borgere og flere av dem oppnådde betydelige stillinger innen stat og samfunn og kunne på den måten utøve en sterk og god innflytelse. I Eidsvollsforsamlingen finner vi tre haugianere. Senere var det haugianere i hvert eneste Storting til langt ut på 1880 tallet og lederne for bondeopposisjonen var haugianere.

Kilder: www.hitos.no, www.bokta.com, egne notater, notatark, og læreboka